Er du god nok som du er - uten å måtte gjøre mer?

Er du hun som alltid tar med noe når du er på besøk hos noen - selv om ingen andre har tenkt tanken?

Hun som baker til kollegene uten å bli bedt.

Som kjenner et lite snev av uro hvis du blir spontant invitert i et selskap og ikke har noe å ta med?

Jeg har observert - både i meg selv og i andre - at dette ofte handler om mer enn bare omtanke.

Det kan komme fra et dypt, indre sår.

En følelse av at du ikke er nok i deg selv. At din tilstedeværelse alene ikke holder.

Misforstå meg rett - gaver er nydelig. Det er omsorg, og det blir satt pris på.

Men neste gang du kjenner trangen til å «gjøre det lille ekstra» - kan du stoppe opp et øyeblikk?

Spør deg selv:

Hva er intensjonen bak dette?

Kommer det fra kjærlighet og overskudd - eller fra en frykt for ikke å være nok?

Noen ganger er det modigste du kan gi… bare deg selv. 💗